Regn, vind, ørret (og litt sol)

Det er sjelden jeg bryr meg særlig om været, unntatt i et fiskebittmessig perspektiv, men når fagfolk lover deg sol og varme dager i strekk og overøser deg med regn, vind og kulde, gjør det noe med sinnet ditt. Du føler deg lurt og en tanke dum.

Det startet lørdags morgen forrige helg da jeg var ferdig pakket og klar for en ukestur i marka. Et siste søk på Søndre Heggelivann på yr.no viste at regnværet skulle avta utover kvelden, og at været kommende dager skulle bli riktig så solfylte og varme. En singlet og et par ekstra t-skjorter havnet derfor i sekken. Jeg kunne spart meg, singleten hadde jeg gladelig byttet i et par ekstra ullsokker og t-skjortene for et par pulsvanter og ei ulltrøye. Det var ren latskap som reddet meg. Vinterens nattlue, en gammel ullgenser og en stillongs lå fortsatt i bunnen av sekken. Behagelige plagg å i kle seg gjennom noen netter der soveposens komforttemperatur på +5 grader fikk kjørt seg. Det var da sola var borte, noe den for så vidt var ofte, at det var en kontinuerlig isende nordlig trekk, men i periodene sola var fremme varmet den såpass at det var hyggelig å være ute.

Og feilvarslingen forfulgte meg, for da jeg søndag satt under et digert grantre ved Søndre Heggelivanns bredder og mottok en sms om at jeg nå sikkert koste meg i det fine og varme været, ble jeg lettere forbauset og noe mer oppgitt. For når såkalte fagfolk ikke engang klarer å varsle riktig vær der og da, hvordan i all verden skal de makte å varsle riktig vær opptil ti dager frem i tid. Der jeg satt under treet og regndråper på størrelse med høyballer hamret ned på mitt tankestinne hode, var det ikke bare været meteorologene fikk skylden for, men også det til tider ille dårlige fiskebittet. For det er klart at når sola er fraværende, vinden dominerer og du stikker hendene ned i 12 graders vann for å varme dem, oppmuntrer ikke det til særlig insektliv eller vakaktivitet. Når disen i tillegg brer seg som et silkelaken over vannflaten, mister du på en måte trua før du har vætet sena. Det er nok mer riktig som man sa før; – at de spådde været slik og sånn.

Den misvisende værvarslingen dag etter dag på nett og radio tok etter hvert kvelertak på meg og fortrengte andre tanker. Jeg var ikke like ofte inne i sonen der all fokus rettes mot fisket. Det ble mer til og fra enn normalt. I sonen var det en og annen stakkarslig myrdøgnflue å få øye på, og et par, tre vulgater steg til værs og ble umiddelbart feid til skogs av vinden. Det heftige tørrfluefisket man kan oppleve på denne tiden, regnet og blåste bort der jeg befant meg.

Men inne i blant nordavind, bølger med skumtopper på, øspøs regnvær og grader under 10- tallet, var det perioder da skylaget sprakk opp, vinden løyet og sola kom frem. Da vaket det, jeg kom i flyten og ørreten nappet.

En slik periode hadde jeg ved kanskje det villeste villmarksvannet i OFA-land. Merratjern ligger godt gjemt inne i Merratjern-Søndagsbrenna Naturreservat. Her inne føler du virkelig at tiden har stått stille. Her må du legge igjen solid innsats på egne bein for å komme frem hvor enn utgangspunktet er. Tjernet fortjener på en måte å ha en vill ørretbestand med digre ørretbeist, men når sant skal sies er det kun settefisk, og til dels mye av den. Bevares, fin fisk mellom 250-450 gram er ikke å forakte, og større finnes, men etter å ha slitt seg inn til hjertet av Krokskogen vil man så gjerne overliste den kilosfisken man forventer skal svømme rundt i et slikt villmarksvann. Den finnes antagelig, men er vrien å komme i kontakt med. Selv hadde jeg et par timer med noenlunde solskinn der ørret vaket begjærlig og nappet hyppig. Et artig fiske som ga noen fine fisker med en feit toppfisk jeg gjerne skulle hatt både noe lenger og tyngre enn 40 cm og 670 gram. Likevel er det noe med det ville Merratjern og dens bumerangform, og akkurat slik en bumerang gjør, kommer jeg også til å returnere.

Jeg nevnte Søndre Heggelivann, kanskje det vannet i Oslomarka med jevnt høyest og finest ørretbestand. Det finnes mye ørret fra seks hekto og opp til den høyt skattede kilosen, og noen langt større. Fiskekjøttet er ofte blodrødt. Jeg hadde en overnatting her i øsende regnvær. Det forhindret ikke dorgeentusiaster å padle og ro rundt timer i strekk. To kanoer og fire robåter var utpå i løpet av det korte døgnet jeg var her. Selv brøytet jeg meg frem og klatret langs breddene, og lyktes til slutt å true på en solid ørret på drøyt åtte hekto. Bare så forbasket ergerlig at jeg la den på en stein for å hente kniven, for da jeg kom tilbake etter et lite minutt var og ble fisken borte. Fordømte tjuvradd av en mink.

I løpet av uka så jeg faktisk tre andre karer med solid oppakning og fiskestang vandrende langsetter grusveiene. Et hyggelig syn. En sykkel hadde dog både gjort fiskeradiusen langt større og halvert tyngden på ryggen. Det å investere i en solid terrengsykkel vil man ikke angre på.

Sett under ett var det en fiskemessig berg-og-dal-bane uten det store bettet, men ei uke som ga en og annen fin ørret om man jobbet hardt nok for den.

Nå ønsker jeg meg sol, sørlig flau bris og 18 grader fremover, og ikke minst en værmelding til å stole på…

Fiskehilsen

Stig Werner