Østmarka 2010 – Det er lenge til høsten 2011, men…

St. Hans var over, og det gikk mot juli måned, ikke den beste perioden i Østmarka, kanskje, men det kan periodevis glimte til allikevel.

Og er ikke fisken i bettet, byr naturen som oftest alltid på en planløsning – spenning for øyet og for minnebrikka – om man bare legger merke til detaljene.

Fremtidens øyenstikkere blir produsert

Men det er allikevel, men uten skam, jeg må melde at vi måtte over til naboen i Nordmarka, for å lette på det verste trykket i juli – til et sted hvor vanntemperaturen holder seg noen grader lavere enn i småvannene i Østmarka, som vi normalt besøkte. For hvert år er et månedlig besøk i Sørkedalselva på programmet, og her har vi gode erfaringer fra tidligere. Sørkedalselva er et langt vassdrag, som strekker seg fra blant annet Søndre Heggelivann i vest, og fra Langlivann i øst, men som også har en og annen bielv (les også bekk) som med fordel også kan undersøkes, om man vet hvor de er. De kan til tider overraske. Men det er hovedelva som byr på det mest spennende fisket! For her vet vi at man kan komme i kontakt med storfisk, selv om det er mye vann mellom hver av dem også her.

Men akkurat denne dagen i begynnelsen av juli, var vi på rett plass til rett tid!

Sørkedalselva – En frustrerende gullgruve!

Vi bruker gjerne faste innfallsporter til Østmarka. Durud, Bysetermåsan, Krokhol, Sandbakken og Grønmo aller mest – altså alle fra vest. Mulighetene disse startstedene gir, gjør at det ikke blir mye tid til igjen til Losby, Nordmarka, Romeriksåsen og andre herligheter, for fristelsene er for mange i vårt eget nærmiljø. Men vi var allikevel innom alle de nevnte områdene om ikke annet en gang i løpet av sommeren, men falt fort tilbake til gamle ”synder” – eller mer korrekt – gleder. Fra eksempelvis Krokhol går turen gjerne første via Abbortjern, og videre til Trejerna, men med Paddetjern som dessert og bonus. Men på en av juliturene, var det Tretjerna som leverte, selv om størrelsen ikke bikket 2 hekto.

Tretjerna ved Krokhol kan bedre enn dette!

Ved jevnlig å patruljere småtjerna våre, slik ørreten gjerne patruljerer myrkantene i mange vann, blir vi som oftest belønnet til slutt. Men det vil aldri komme til å bli en selvfølge å få fisk verken i Østmarka eller andre steder, for om ørreten ikke vil, så er det lite man kan gjøre, annet enn å skifte redskap, agn, flue eller hva det er man fisker med. Men det sikreste er som regel aldri å gi opp, men ta turen tilbake til andre tider, under andre forhold. For fisk er det så å si overalt i marka, fra den minste pytt og bekk, til de største innsjøer.

Flott fisk i liten pytt

Et begrep som har dukket opp på blant annet OFA-forumet, er ”rullestolvann” eller ”rullatorvann”. Med det mener man et vann som ligger så nær parkering at man ikke rekker å få opp pulsen et eneste hakk før man er der. Morttjern er et av de vannene som er på grensen, men etter min mening minst 20 meter over grensen til å få denne betegnelsen, og i OFA’s kartbok omtales det som et ”villmarksvann”, noe det tilfredsstiller alle krav til. Her går det knapt en sti forbi – kun en skiløype, selv om tilgjengeligheten her allikevel er bra. Men det er et vann som kan være vanskelig å finne ut av. Vi har vært her mye, men kun 2 ganger har vi kommet hjem med fisk! Denne augustdagen var ikke en av dem.

Den andre halvdelen av ”oss” ved Morttjern

Men august betyr også en drøy ukes avstikker til Vestlandet, for ørretfiske her. Og det er en flott måte å skifte kulisser på i et landskap som er så bratt at man kan dyrke jorda på begge sider. Jeg må derfor, selv i en Østmarksartikkel, ta en kort avstikker vestover, før ørreten i marka atter får lyst på det vi byr den!

Det blir mange fjellturer i løpet av den uka i året hvor Vestlandsørreten er en truet dyreart, men det hender vi holder oss i dalbunnen, framfor å dra til fjells, og det kan enkelte ganger være lønnsomt.

Vestlandet leverer – selv underveis til gromplassene

Det var blitt september, Vestlandet får fred for oss i de neste 51 ukene, og marka lokker atter med sine fristelser. På den første septemberdagen skulle valget igjen falle på Sørkedalen. Det er bare sånn at det fungerer så bra som en kjapp kveldstur, og med den spenningen turene hit kan by på, blir det sjelden noen nedtur selv om vi ikke merker tegn til liv. For vi vet de er der!

Sørkedalen byr nok en gang på spennende fiske

Vi begynte så smått og forberede oss på vinter om ikke så altfor lenge, og tok for oss gromvannene våre i Østmarka, og de vannene vi ikke hadde huket av ennå, før den satte inn.

Etter hvert som årene har gått, har kunnskapen om Østmarka økt fra det ene året til neste, og det er nesten så vi klarer oss uten OFA-kartboka. Men det er bare nesten! For det har blitt en vane å la et ”arkiveksemplar” ligge igjen hjemme, mens ”tureksemplaret” alltid er med i sekken. Det begynner selvsagt å bli slitt, fuktskadd, og med enkelte løse ark, så jeg har vært inne på tanken å laminere hver side, så den tåler behandlingen den får! Det er jo for så vidt en form for naturvern det også!

Så september gikk med til en ny rekke turer i Østmarka, og belønningene lot ikke vente på seg.

Fra en liten putt i de sentrale delene av Østmarka

Og det ble nye turer med andre forummedlemmer! Gjevikputten er en fin, liten putt nordvest for Steinsjøen. Den er ikke blant Østmarkas aller mest spennende vann, men innbyr allikevel til en stans hver gang man passerer den. Den er omkranset av myrer, så fluefiske byr ikke på de aller største utfordringene her, og vannet kan være en fin plass å trene.

Gjevikputten får tilsig fra storebror Skålsjøen, og gytebekken her kan vel til tider omtales som litt for bra, selv om ørreten ikke nødvendigvis er i bittet, verken på flue eller på annen redskap. Tok turen sammen med en annen Østmarkatraver – ”TND” – og det pleier sjelden å gi noen stor selvfølelse, for han er rå på fisking, og pleier å plassere sine turkamerater der vi kanskje hører hjemme – på sidelinja. Men selv han er mulig å overliste i perioder, om enn ikke denne dagen (heller). Han kunne fort ha blitt oppkalt etter en kjent tørrflue – ”Verre enn minken”!

”TND” med standard-fangst i Gjevikputten

Neste septembertur tok peiling på noen andre vann et stykke inne i Østmarka. Det medfører litt gåing å komme seg hit, men man blir nesten alltid belønnet med flotte naturopplevelser underveis. Og denne dagen ble spesiell, for jeg opplevde og møte på elg! Men den hadde selvfølgelig ikke anstendighet nok til å vente på at jeg skulle finne fram kameraet, som lå i sekken, og forsvant lenge før jeg rakk og tenke tanken.

Men dyreliv skulle det bli! Det er ikke rart man har favorittvann rundt omkring, for man får etter hvert et personlig forhold til enkelte av dem. Vannet jeg hadde tatt peiling på denne dagen, har strengt tatt aldri skuffet, og er av den grunn å betrakte som en liten juvel. I alle fall i våre øyne! For heller ikke i dag skulle jeg rusle misfornøyd hjem herfra!

Østmarkas juvel?

Den 11. september skulle vi, ikke av preventive eller overtroiske hensyn, men av ren skjær lyst, ta en tur inn i Østmarka Naturreservat. ”Vi” denne gangen var ”Bønna” fra OFA-forumet igjen, og undertegnede. Det tok oss omkring 3 timer å komme oss dit vi hadde planlagt, en flott tur i variert og til tider totalt urørt natur, for ikke å snakke om på upløyd mark. ”Bønna” hadde vært her tidligere, men for meg var det første gangen. Og normalt sett burde jo debutanten, altså jeg, bli tildelt de beste plassene, og de beste tipsene. Men neida! Vi stilte med like odds, med unntak av hans erfaring om hvor det beit, derfor ble ikke resultatet noen triumf i min favør denne dagen heller.

”Bønna” med pen ørret i Reservatet

Ved tre-tiden om ettermiddagen begynte det å blåse opp, og kort tid etterpå kom regnet. Vi var forberedt på det, men ikke på mengdene. Vi holdt ut i noen timer til, med et lønnlig håp om at det skulle løye, men forgjeves. Så ved halv 6-tiden begynte vi på hjemveien, og det var ingen trøst at var like ille andre plasser! Det regnet til vi nådde bilen!

Været ble lite trivelig

Men like fullt var vi enige om at turen hadde vært verdt det, selv om jeg lovte meg selv den kvelden at det skulle bli siste gangen jeg tok den turen, for her må jeg innrømme at kroppen fikk juling! Men ikke verre enn at jeg (med min faste ”Vi”) var tilbake på plass i Østmarka dagen etter, og ytterligere 2 dager senere begynte jeg allerede og glede meg til neste tur inn i Naturreservatet!

Oktober kom, og med den fredningen i elver og vassdrag. Men i de siste årene har det blitt bestemt at kun nettopp elver og vassdrag skal fredes, i tillegg til utløp og innos. Så det gir fortsatt en mulighet til å fiske i åpent vann helt fram til isen legger seg!

Men oktober kan også benyttes til så mye annet, og en av aktivitetene vi sjelden får tid til, pga. fiskeinteressen, er å kapre Kjentmannsposter i marka. Så vi har vendt oss til at oktober kan godt godskrives totalfredning for vår del. Og det er en utmerket måte å oppdage nye plasser i marka på, og selv hvor utrolig vi selv syntes det var, så tok vi vår første tur inn til Hauktjernkløftene noensinne.

Hauktjernkløftene

Hauktjern ligger innenfor Sarabråten, som i sin tur finnes nordøst for Nøklevann. Det er et av de mest spesielle naturfenomen i Østmarka, og brukes, foruten den severdigheten de selvsagt er, som rekreasjonplass, til fjellklatring og til andre aktiviteter. Enhver som er glad i marka, bør ta turen hit!

Ellers har jeg hvert år tenkt tanken på at det ville ha vært morsomt å sjekke fiskens nattlige vandring i gytetida, og forsøke å få sett det på nært hold. Så en kveld i oktober, med en litt tynnere lommebok, etterlot vi oss en smilende ekspeditør på Sportshuset i Ski, med hver vår nye lykt, nyladet kamera og tom minnebrikke, i håp om å oppleve ørret på sjekker’n!

Gytebekken ovenfor Sølvdobla går for å være i overkant god, og det burde bety at det var aktivitet der i midten av oktober. Dessuten er det kort vei å gå hit, for ikke å snakke om grei vei tilbake igjen i mørket, så valget vårt falt på den. Og det slo ikke feil! Nå var det ikke akkurat trafikk slik som rushtid på motorveien, men så var til gjengjeld de vi så nærmest å betrakte som tamme! Jeg overdriver ikke når jeg sier vi kunne klappe dem! Men vi nøyde oss med å sjekke om det gikk, før vi konsentrerte oss å forevige dem i stedet.

Oktober – Og neste generasjon Sølvdobla-ørret går i produksjon

Men jeg føler det blir litt feil avslutningsvis å fokusere på høsten, nå som våren enda ikke helt har gått over til å bli sommer. En mye bedre inspirasjon på denne tiden av året, og en riktigere måte å avslutte fjoråret på, er et glimt inn i 2011. For det er liten tvil om at fiskesesongen i Østmarka, og i resten av OFA-land, er i gang for fullt, temperaturen i vannene er ideell, det klekkes, det vaker, det sprudler av liv over alt!

Og best av alt – Det biter !

Mai 2011, og det er atter liv i bekker og pytter…

Skitt fiske!