Iskaldt harvefiske

Kuldegradene har kommet. Helga bød på iskalde føtter, is i stangringene og en ørret som fikk en hustrig kropp til å yte litt ekstra.

På vei opp mot vannet fredag kveld var omgivelsene rimfrosne. Vanndammer og den lille vika var islagt, løvtrærne ga slipp på sine siste gule blader og myra hadde en konsistens lik gammel Marie kjeks.

Det var bare å mane seg opp til en kald fornøyelse. Fyrstikker og lighter lå for sikkerhets skyld igjen hjemme, så et varmende bål var utelukket. For å holde varmen ble det umiddelbart igangsatt patruljering langs vannkanten for å gå opp strekningen til kveldens fiske.

Vannstanden i marka er i år høyere enn på lenge, og mange større steiner som tidligere var ypperlige kasteplattformer, lå nå druknet av kaldt høstvann. Muligens kunne høy vannstand lokke en og annen ørret enda litt nærmere land, og kanskje helt inn i sivbeltet enkelte steder.

Sekken var pakket lett. Kun klær og nødvendig fiskeutstyr var med. Det angret jeg kjapt på. For i det sola forsvant bak åskammen, startet en 10-15 ørreter i påfølgende skumringstime en intensiv vakorgie langt der ute på vannet. I fraværet av langtkastende slukutstyr kunne jeg ikke gjøre annet enn å sitte på en morken og nok så fuktig trestubbe å telle vak. Da mørket la seg over vannet kunne jeg bokføre 67 vak, noen av dem forårsaket av skikkelig velfødd fisk.

Helga før kunne harvingen starte klokka 18.30 i den tjukkeste tåkesuppa jeg har vært borte i, men nå var det stjerneklart og månelyst på en nesten skyfri himmel. Resultatet var at det ikke var gode harveforhold før borti klokka 20.00. Da hadde imidlertid temperaturen droppet godt under frysepunktet, og problemene kunne begynne. For er det noe som er irriterende med kuldiser under harvefiske, så er det at vannet som fukter sena straks skifter konsistens til sprø is så fort det passerer stangringene. Slik is skaper fiskemessige konsekvenser, og det bare baler på seg:

For det første forhindrer is i stangringene gode kast. Friksjonen blir enten for stor eller så tettes ringene fullstendig så det er umulig for sena å løpe ut. Særlig er det de to, tre øverste ringene, som er minst i diameter, som får et snarlig og tjukt belegg av vann i fast form.

For det andre skaper isen trøbbel når du skal tilpasse underhenget for neste kast. Sena sitter dønn og eventuell løssene som slippes ut for å tilpasse underhenget blir hengende lik en krøllete madrassfjær rett under snella, noe som gir garanti for et snarlig kråkereir på snellespolen.

For det tredje forvandler vannet på sena seg raskt til rimfrost innen den når snella. Det gjør sjansen stor for at sena blir påhasplet slapt på spolen, og at en og annen runde med sene hopper av i mørket. Da har du bedrøvelige odds på neste kast, der et garnnøste av senekvas flyr gjennom stangringene og ut i høstmørket.

Og for det fjerde er det et sjansespill om en ørret brått skulle snappe marktugga. For i det man instinktivt senker stangtuppen og slår opp haspelbøylen, og der meningen er at ørreten fritt skal kunne dra ut sene uten å merke motstand, så er det nettopp motstand den merker. Den egentlige så suverene metoden for å overliste høstørret er nå et hakkete sjansespill der man med hjertet i halsen fortvilet forsøker å gi ut sene.

Fredag kveld var isen et mareritt. På hvert femte til tiende kast måtte ringene gjennom en defrost prosess, der valne, kalde og følelsesløse fingertupper pirket, skrapte og knakk av is etter beste evne.

Og da den store brøt vannflaten og glefset i seg den plogende godsaken, var det så klart på et kast nummer ni der toppringen på stanga var tjokkfull av lumsk is. Det måtte ende med et bråstopp. Nødløsningen for å gi fisken litt slakk, og avverge ytterligere rykk og napp i stang og sene, var impulsivt å plumpe ut i vannet mens jeg strakk kropp, armer og stang ut mot der jeg antok fisken befant seg. Det hele var i utgangspunktet dømt til å ende med fiasko, men enkelte ganger har man flaks, for ørreten hadde stoppet opp for å fordøye måltidet. Minutter senere kunne derfor en velvoksen ørretplugg håves.

Mitt største offer var søkk våte gummistøvler, og er det noe som passer dårlig sammen så er det våte gummistøvler og kuldegrader. Kvelden ble derfor avsluttet en del tidligere enn vanlig. Men tross alt var jeg rimelig fornøyd. Det er ikke hver kald høstkveld man har med en mer enn drøy kilosørret hjem, og i tillegg rekker fredagsfilmen på tv…

Fiskehilsen

Stig Werner