Gjenutsetting av fisk

I så bynære vann som i Oslomarka er det en stor utfordring å bevare muligheten for alle til å få en stor og gammel fisk på stang. De ettertraktede, storvokste fiskene tas nå raskere og raskere ut i et stadig økende jag av utstyr og spesialiserte metoder. Det har derfor blitt ekstra viktig å huske på at de store fiskene er gamle og fåtallige. Husk også at rovfiskene fungerer som et økologisk filter som konstant begrenser rekrutteringen av småfisk. For å bevare sportsfiskeverdien med å ha mest mulig stor fisk, og å bidra til å bevare den naturlige, økologiske balansen, anbefales det å gjenutsette storfiskav alle arter og heller bruke noen av de mellomstore til mat.Akkumulering av luftbårne miljøgifter i kjøttet hos gammel rovfisk gjør også at det er de mer tallrike små og mellomstore individene som er best egnet til mat. Trofèfiskene gjør seg best ute i vannet på alle måter.

Ørret

Ørretbestandene suppleres med settefisk etter behov og er derfor godt tilpasset et vanlig sportsfiskeuttak av matfisk. Mange tjern kan godt beskattes med et mye større uttak enn i dag. Ikke vær redd for å beholde den ørreten du får. I overbefolkede ørretvann gjelder så klart ikke minstemålet (25cm), ta gjerne opp all småørret du får i slike vann (se bestandsestimeringer i siste utg. av Fiskekartboka). Alle sportsfiskere er derimot interessert i at det skal finnes noen skikkelig store ørreter i vannene. I mindre tjern, putter og elver er det derfor alltid en sunn holdning å sette tilbake de største ørretene (de over ca. 40cm) og heller bruke de mer tallrike, mellomstore fiskene (25-35cm) til mat. Dette gjelder spesielt de vannene som er markert med grønt fiskesymbol i Fiskekartboka. Kjøttet til storvokst ørret i disse relativt næringsfattige skogs- og myrtjerna er oftest sterkt preget av at fisken har gytt flere ganger tidligere. Slike gamle fisker er ikke i nærheten av å ha samme matkvalitet som mindre og mellomstor ørret, men de er spennende å fiske videre etter!

Gjedde

Big fish

I Oslomarka er det satt et størstemål/maksmål på gjedde på 70cm. All gjedde som er lengre enn dette skal settes ut igjen mest mulig uskadet. Husk en lang krokløsner når du skal fiske gjedde. Gjedda hører som kjent hjemme helt øverst i næringspyramiden. I enden av såpass lange næringskjeder bør man alltid være forsiktig med uttaket. Det blir viktigere å drive gjenutsetting jo større gjeddene er og jo mindre vannet er. Hva som menes med ”stor gjedde” varierer fra vann til vann etter næringstilgangen. I de fleste næringsfattige tjern i Oslomarka er det langt mellom gjedder som rekker å bli noe særlig over 2 kilo før de fiskes opp. Stor gjedde er en glimrende sportsfisk og målet er å ha fløest mulig gamle individer i vannene. Gjedda har også en nyttig regulerende funksjon siden de er kannibaler. Tidligere trodde man at det var sunt for ørreten å ta ut storgjedda. Men i vann hvor gjedda er etablert vil det alltid gytes et enormt overskudd av gjedderogn uansett hvor mange gjedder som fiskes ut. Siden gjedda er en effektiv kannibal vil et uttak av de store individene medføre at det på sikt blir vesentlig tettere av uinteressante smågjedder. Gjedde og ørret foretrekker ulike habitater, det er derfor større sannsynlighet for ei gjedde å treffe på en annen mindre gjedde enn en ørret. Om gjeddebestanden øker må de derimot spre seg mer utover for å finne nok mat, og da vil også sannsynligheten for å treffe oftere på ørret øke. Siden gjedda er en utpreget rovfisk så har den størst problemer med opphopning av luftbårne miljøgifter i kjøttet. Nye undersøkelser viser til at grensenivåene for inntak av kvikksølv gjennomsnittlig overskrides hos norsk gjedde ved 70cm. Stor gjedde er derfor ikke særlig godt egnet til mat. Gjedde under 70 cm bør ikke spises regelmessig, og gravide bør ikke spise gjedde i det hele tatt. Gjedda er hardfør og tåler gjenutsetting godt.

Det finnes ingen gode argumenter for å drepe en stor gjedde. Ta ansvar for å bevare den videre sportsfiskeverdien med stor fisk.

Abbor

Abbor over 500g kan sammenliknes med beskrivelsen av gjedde over og bør helst settes tilbake, iallefall i mindre tjern. Rekrutteringen er i overskudd uansett, så kannibalene må hindre overbefolkning på egen hånd. Stor abbor kan være en supereffektiv fiskespiser og beite ned omtrent hele sin årlige rekruttering. I små myr- og skogstjern (som er typisk for Oslomarka) gjør disse få store rovfiskene en viktig jobb ved å hindre utvikling mot overbefolkning. Mange vann har for få store abborer og der er det såkalte tusenbrødrebestander av småfallen fisk. Mindre abbor er flott matfisk og de er det et rikelig overskudd å høste av.

Karpe, suter og storvokst karuss

Sportsfisket etter disse skal baseres på et rent gjenutsettingsprinsipp uten å skade dem. Målettet karpemeite krever både en fuktet avkrokningsmatte og et knuteløst håvnett. Dette siden fiskene blir gamle (over 50 år) og at bestandene er små og sårbare. Artene ble innført av fremmedarbeidere på 1800-tallet og dermed lenge før forbudet inntraff. Mange mener at dagens etablerte generasjoner har sin egen unike historiske verdi. Det spesielle og fredelige levesettet ved at de graver dypt ned i mudderet etter næringsdyr (samt at de spiser planter og hindrer gjengroing) gjør også at de ikke konkurrerer nevneverdig med andre fisker. Karpen har såvidt klart å etablere seg, men det er for kaldt for noen stor suksess. Siden det er så mange år siden de ble innført, er det for sent å gjøre noe med eventuell smitte som disse restene kan ha ført med seg til Norge. Og den lave temperaturen har vist at de ikke vil favoriseres. (Av innførte arter til Marka så er det faktisk bare røye og sik som er et problem, siden de blir så tallrike at de påvirker hele systemet). Spredningsfaren etter så mange år (og fra de få lokalitetene de finnes) er også fraværende. Noen varme år er det vellykket gyting og det kan gi et lite tilskudd til bestandene, men disse tåler ikke noe uttak. Målet er å bevare dise verdifulle fiskene der de er etablert og gjøre fisketilbudet akkurat der best mulig. De fleste individene har vært på land mange ganger tidligere. For å hindre at slike fisker spres ulovlig videre til nye vann, så er det utvilsomt avgjørende å respektere de gamle forekomstene og samarbeide med miljøene som fisker etter dem.

Røye

Røyerekrutteringen er stort sett alltid i enormt overskudd. Det spiller egentlig ingen rolle hva man gjør med småfisken. Ta gjerne opp alt du får av smårøye og legg de igjen på isen om det er for smått til å spises. Noen svært få røyer mellom 1-2kg forekommer i enkelte av vannene. Disse er kannibaler og begrenser den enorme røyerekrutteringen via konstant predasjon. Røya foretrekker kaldt vann og trekker dypt store deler av året. I dette dype habitatet er en stor fiskespisende røye meget verdifull, siden den da oftere treffer på smårøyene enn f.eks en stor fiskespisende abbor eller ørret som helst går i strandsonen. Virkelig stor røye bør derfor gjenutsettes overalt. Dette bør også praktiseres i de gode røyevanene lengre nord i landet. Tas de store kannibalene opp vil det kunne gi større egenrekruttering og økt næringskonkurranse, og dermed gi et mye dårligere fiskevann på sikt. Mange overbefolkede røyevann i Norge er nok et resultat av et altfor ivrig tradisjonelt matfiskuttak av de få, storvokste rovfiskene som ellers ville holdt rekrutteringen nede. Man klarer sjelden å gjøre en like god nyttejobb med uttynningsfiske som de spesialiserte rovfiskene.

Ål

Skal gjenutsettes siden den er oppført på Artsdatabankes Rødliste over kritisk truede arter, og fredet i Norge.

Noen vil også sette tilbake overskuddet de får som de ikke trenger til mat. Andre setter tilbake spesielle arter, gytefisker/utgytte fisker eller størrelser. Og noen trives best med å sette tilbake absolutt alt. Uansett hva som er årsaken for å slippe en fisk tilbake så må den behandles riktig for å overleve.

Viktig ved gjenutsetting:

  • Om det er mulig å løsne kroken mens fisken fortsatt ligger i vannet eller håven, er dette alltid å foretrekke. (Bildet; brasme er en art som har et ekstra følsomt slimlag). Da elimineres risikoen for infeksjoner.
  • Gjør et evt. opphold på land kortest mulig.
  • Fukt hendene godt i vannet før berøring for å ikke skade slimlaget.
  • Ikke klem eller trykk hardt på fisken, dette kan skade indre organer.
  • Levende fisk legges på et fuktet og glatt underlag som f.eks; vått gress, myr, plastpose eller en såkalt avkrokningsmatte. Ikke på stein, sand, grus, kvister eller barnåler.
  • Et knuteløst og finmasket håvnett hindrer at finnestråler splittes (særlig viktig i rennende vann).
  • En fuktet, vanlig plastpose brukes som veiesekk til mindre fisk (3kg). Til større fisk kreves en kraftigere pose/bag. Ikke vei levende fisk etter gjellene. Det mest gunstige er å kun måle lengden og slippe fisken fortest mulig tilbake. Tegn et lengdemål på stanga. I OFAs storfiskkonkurranse godkjennes derfor lengdemål foran vekt.
  • Fisk er tilpasset et liv i en nærmest vektløs tilstand. Tunge fisker må støttes under buken og holdes mest mulig vannrett på land. Ikke løft tung fisk kun etter hale eller hode, siden det kan skade ryggraden.
  • Ikke slit ut fisken unødig lenge om sommeren, siden varmt vann har mindre oppløst oksygen enn kaldt vann. Ved gjenutsetting av sliten fisk støttes fisken på rett kjøl og føres rolig frem og tilbake for å få frisk vann gjennom gjellene. Ikke slipp fisken den første gangen den prøver å svømme ut, men vent til den blir skikkelig vill.
  • Er det mange minusgrader under isfiske, er det nødvendig å avkroke fisken i pilkehullet for å unngå at øyer, finner og slimlaget fryser til is. Dersom det ikke er for kaldt, og fisken skal løftes en kort tur opp for å veies og fotograferes, er det viktig å gjøre klart fuktet avkrokningsmatte, vekt, veiepose og kamera, før fisken tas opp. Seriøse ismeitere lar oftest være å fiske gjedde om det er kaldere enn 5 minus, siden de største fiskene ofte krever en del håndtering.
  • Ikke kom borti øynene på fisken.
  • Ikke legg fisk rett på isen eller i tørr snø, når det er minusgrader, siden det skader øyer, finner og slimlaget på ett blunk. Bruk en slags glatt og fuktet matte som underlag. Er det plussgrader og overvann/slaps på isen går det helt greit uten matte.
  • Bruk små treblekroker under meite med agnfisk. Størrelse 8 og 6 er passelig etter gjedda. Små kroker fester lettere og gjør mindre skade på både svelg og gjeller. Med såpass små kroker er det nesten alltid mulig å løsne den og foreta vellykket gjenutsetting av gjedde, selv om kroken sitter dypt. Husk at gjedde er tilpasset å svelge levende abbor. Sår, blødninger og rifter gror overraskende fort på gjedde.
  • Gjellelokkgrepet er det mest skånsomme ved krokløsning av gjedde. Før den fuktede håndflaten (fingrene samlet) rett under gjellelokket, uten å komme borti gjellene, og trekk underkjeven ned. Husk en lang krokløsner-/nebbtang. Under isfiske er det best å kroke løs gjedda som på bildene under ved å la resten av fisken fortsette å henge ned i vannet, mens kroken fjernes. Når kroken er løs, kan fotografen stå klar og knipse ett bilde idet fisken løftes fort opp og snus, før den slippes med hodet først tilbake. Ikke bruk klepp. Trekk bare gjedda forsiktig opp i hullet etter fortommen og ta tak med hånda.
  • Fiske med naturlig agn krever en effektiv form for nappvarsling og raskt tilslag for å unngå for dyp kroking. Med dagens sylskarpe kroker er det ikke lengre nødvendig “å vente til fisken stopper og sluker” før man gir tilslag. Juster heller på krokstørrelse og festet i agnet og dra til med en gang (10 sek. er oftest mer enn nok, om det er en brukbar fisk). Ikke dekk til krokspissen, fisken vet ikke hva en krok er. Til store agnfisker under gjeddemeite er det en fordel å bruke 2 kroker, men da må tilslaget gis omtrent umiddelbart. Ikke spre ismeitestenger over et for stort område, for da rekker man ikke raskt nok bort.

Mange i Norge er i utgangspunktet veldig negative til å slippe tilbake en stor fisk. Dette har mye med innarbeidede norske høstningstradisjoner å gjøre. Men etter å “ha kommet igang” og fått satt tilbake en god del stor fisk, gjerne sammen med andre som setter ut storfisken de får, så endrer de aller fleste oppfatning til at det kun er positive opplevelser med å se de største få friheten tilbake. Spesielt om man klarer å fange den samme fisken flere ganger senere, når den er enda større, for da ser man hvor bra prinsippet fungerer. Omtrent alle steder i verden hvor det er kjent for godt fiske etter storvokste arter, så er det ulike påbud om gjenutsetting av stor fisk. Dette oppfattes som helt naturlig for å bevare mulighetene og kommer nok til å innta en del arter, størrelser og områder i Norge også om noen år. I lakseelvene er det nå endelig ting på gang.

Ta ansvar og bidra til å ta bevare de store fiskene 🙂